Frigjøringsnøklene
Hjem     Becantus forlag    Ingers fredsarbeid

Redskaper
til et bedre liv

Praktisk bruk

Følelseskart

Å finne
minnet

Det indre
barnet

Irrasjonelle
mønstre

Løsriving

Å bli glad
i seg selv

Viljestyrke og tålmodighet

Butikk


Min teori er at livsenergi er kjærlighet i hver eneste celle. Det er det som gjør at cella som vi utvikler oss fra (den befruktede eggcella) har drivkraft til å dele seg og starte prosessen som livet er. Alle celler ble programmert til å ha kjærlighet til seg selv da livet på jorda startet. Jeg mener det er hemmeligheten bak det som viderefører livet kontinuerlig.

Veiledning i bruken av Frigjøringsnøklene

Frigjøringsnøklene er basert på erfaringer gjort gjennom mange års grundig forløsningsarbeid og etter hvert studier av livsenergiens natur.
Minner er lagret i cellene. Sjelen, som representerer følelsene våre, er forbundet til hele kroppen. De vanskelige følelsene kan sette seg som fysisk smerte i kroppen. Nesten all fysisk smerte er forårsaket av ubevisste følelser. Derfor er det en av grunnene til å lære seg å frigjøre følelsmessig smerte. Det er mulig!
En annen viktig grunn til å arbeide med frigjøringsnøklene er følelser som stammer fra vonde minner. De fører til negative, kritiske og begrensende tanker om en selv og andre. Gjennom disse nøklene lærer du å sette deg selv og andre fri. Gevinsten for deg selv blir at du ser nye muligheter og får større tiltro til deg selv.
Boka om Frigjøringsnøklene heter
"LIVSENERGIEN og cellenes hemmelighet". Du kan kjøpe den
HER.
Jeg har revidert denne sida med hensyn til ordbruken. I 2004 utviklet jeg Frigjøringsnøklene sammen med Aileen Strand. Underveis fikk de navnet Akseptnøklene. Det viktigste på den tiden og for oss to var å akseptere følelsene våre som en del av det å akseptere seg selv. De fleste mennesker har ikke vært åpne for forløsningsarbeid, men lært å skyve bort de vonde følelsene. Jeg bruker nå ordet "erkjenne" om hva vi er nødt til å gjøre med vanskelige følelser, når jeg veileder i bruken av dem.

Vår menneskelige natur er alltid å ville ha godt, så vi har en tendens til å dytte bort de smertefulle følelsene.  Vår sjels sanne natur er kjærlighet og glede. Så vi undertrykker de smertefulle følelsene våre når det oppstår ubehagelige situasjoner i livene våre. Vi prøver å gjøre så godt vi kan. – Mange fortsetter som om ingen ting har skjedd. Likevel er det slik at de følelsene vi dytter unna, forlater oss ikke. Vi dytter dem ned i det ubevisste der de ligger og repeterer smerten. De kommer opp til overflaten som "men" eller hjertesukk eller gjentakende uttrykk. De gir seg også uttrykk i kroppsspråket og de skaper våre følelsesmessige reaksjoner.

Sjelen har ikke samme evne til logisk resonnement som sinnet. De skjulte sårene kan komme til å skape ”regler” inne i oss som repeterer smerten; som om det er slik det er! Disse reglene kan vi løse opp i ved å erkjenne smerten nøyaktig slik som den oppsto i minnet. Sjelen vår skaper "trossystemer" som former livene våre gjennom det som skjer oppgjennom livet. På den måten er følelsene som blir utløst i hverdagen ”indikatorlamper” som forteller oss hva som ligger skjult hos oss.

Vilje til å se
Måten som jeg har erfart å være en mest effektive, er å erkjenne nøyaktig hva vi føler. De fleste er så vant til å skyve bort følelser at det tar litt tid å venne seg til å være helt ærlig med seg selv og uttrykke dem høyt. Det er svært viktig å innse at følelsene våre er våre egne, hvem som enn forårsaket dem. Det betyr ikke at vi behøver å uttrykke følelsene våre til de som forårsaker dem!
Den vanlige og naturlige måten er å legge skylda på situasjonen eller på de menneskene som forårsaker sinnet eller tristheten etc. – Men de andre menneskene kan ikke løse opp i det som sitter fast inne i deg når du har det vondt. Bare DU kan erkjenne, tilgi og gi slipp på det du føler. Vi kan bare gi slipp på det vi er villig til å innse at vi føler… derfor trenger vi alltid å erkjenne følelsene.

Derfor er det slik at situasjonene som utløser følelser er gullgruver i livet ditt! Når du er sint, irritert, trist eller har dårlig samvittighet… stopp og erkjenn nøyaktig det du føler i stedet for å skylde på personen eller situasjonen som forårsaket følelsen.  De viser deg noe som du en gang undertrykte fordi det var for vondt å føle. Situasjonen er en gave til deg slik at du kan se deg selv.

Trøst og kjærlighet
Når du erkjenner de vonde følelsene, kan det kjennes som du ”vrir du kniven i såret” slik at det blør… Såret trenger å bli renset. Du trenger uttrykke alt som kommer opp i deg. La tårene strømme om du har tårer.
I de fleste situasjoner når jeg veileder folk til å arbeide med seg selv, anbefaler jeg dem å forstille seg at de er tilbake i situasjonen og tar seg selv på fanget hvis det er et barndomsminne… eller som en nær vennskapelig situasjon, om de er voksne. Gjør situasjonen så virkelig som mulig og gi all den trøst, forståelse og kjærlighet du kan, fra den personen du er NÅ. Når den du var er glad og trygg, spør han/henne om de vil bo i hjertet ditt. Hvis det er OK, kan du fortsette.  MER

Tilgivelse løser opp det vi bærer på.
Når vi har erkjent alle følelsene som kommer opp i et minne, trenger vi å tilgi, både oss selv og de som er involvert i situasjonen. Noen ganger må vi til og med tilgi det vi har følt i og om situasjonen fordi vi legger skylden på oss selv for sinnet og hatet som ligger gjemt dypt inne i oss.
Vi trenger også å tenke gjennom om vi trenger å be noen om tilgivelse. Du trenger ikke å gå til den personen det gjelder, hvis det er vanskelig. Du kan sette deg ned med lukkede øyne og se personen foran deg mens du snakker til han eller henne. Når du virkelig mener det, vil du løse opp smerten i deg. Du kan nå personens sjel på denne måten. Dette virker også i forhold til de som har gått bort. Det som er viktig er at du mener det.

For å være i stand til å tilgi i de forskjellige situasjonene, er det nødvendig å føle slik det var den gangen… og på samme tid være den du er nå. For å gjøre dette på en god måte, anbefaler jeg å bruke ”Det indre barnet-teknikken”. Å gå inn i bildet fra minnet kan få mange flere følelser til å komme opp. Det vekker nemlig din medfølelse for deg selv. Da må du gå tilbake til det som skjedde og erkjenne igjen. 
Du trenger å se at den som såret deg eller krenket deg også bærer sine følelsesmessige sår, som får dem til å gjøre det de gjør.  Innse at alle mennesker er på en reise gjennom livet og at du ikke vet hva de andre bærer på som får dem til å gjøre det de gjør. Det er vår følelsesmessige bagasje som får oss til å gjøre ekle ting mot hverandre. Prøv dette perspektivet når du synes det er tungt å tilgi.

Å gi slipp betyr å legge bak seg
Noen ganger er det nok å erkjenne og tilgi og de vonde følelsene løser seg opp. Ikke desto mindre er det viktig å være tilbake i minnet et øyeblikk og kjenne etter om smerten er borte. Du trenger å være villig til å gi slipp på det som har vært. Noen ganger trenger vi å ta en aktiv bestemmelse for å gi slipp på følelsene og tankene om situasjonen for å legge bak oss det som skjedde. Første punkt er å være ærlig med seg selv... Er du villig til å gi slipp på noe for å få et bedre liv? Er de vonde følelsene verd å bære med seg? Er det mer du trenger å erkjenne?
Hvis du ikke er villig, er det mer du trenger å erkjenne og tilgi.  – Eller det kan være et annet minne som skapte liknende følelser som venter på å bli forløst.

Kjærlighet til oss selv
Når du kommer til slutten av et slikt forløsningsarbeid, trenger du å slå fast for deg selv at cellene dine "består av" kjærlighet! (Kjærlighet er livsenergiens natur, så det er vår egentlige natur også.)  Gjenta for deg selv at du er glad i deg selv slik du er, selv om du hadde skyldfølelse, selv om du hatet, selv om du dømte deg selv, osv. Gjennom det bygger du opp en del av sjelen din som forankrer deg i kjærlighet. Det gir deg etter hvert en ro og trygghet i deg selv som kan tåle det meste! Fyll cellene dine med kjærlighet helt til du kjenner at det er sant.  
Likevel - kjærligheten til oss selv må alltid balanseres med kjærligheten til andre mennesker, til naturen, til planeten, ellers vokser egoet. Når du kommer gjennom et forløsningsarbeid skal du kjenne både ydmykhet og stolthet over å være deg selv... Da er du på plass!
I det siste har det blitt veldig viktig for meg å uttrykke kjærlighet til cellene jeg består av. Cellenes bevissthet gjør at vi er bevisste - de utgjør selve livet!

Gjør dette hver gang du har arbeidet deg gjennom følelser og gitt slipp, og du skaper et nytt liv dag for dag.                 

Inger Susæg

  

Det ligger mange års arbeid bak denne websiden. Jeg oppfordrer dere som bruker siden til å betale for bruken.
Når du/dere bruker websiden som grunnlag for eget arbeid alene eller i større sammenhenger,
kontakt meg

Her er et kapittel fra boka "Livsenergien og Cellenes hemmelighet":

Selverkjennelse åpner dører.

En av de store utfordringene som vi mennesker står overfor, er selvfornektelse. Mange av oss bærer med oss minner som gjør at vi løper vår vei når vi blir minnet om noe vondt… det er for vondt å kjenne på. Menneskets sinn er slik at de tingene som vi ikke vil kjenne på, kan vi legge helt og fullt lokk på slik at vi ikke husker det som skjedde. Det kan være hendelser der vi ble sveket eller forrådt, men det kan også være situasjoner der vi selv opptrådte ufordelaktig. Kan hende var vi med på undertrykkelse eller trakassering. Kan hende lot vi de seksuelle følelsene ta overhand slik at vi mistet kontrollen. Slike og liknende situasjoner kan føre til at personen fullstendig fornekter det som har skjedd med en del av sinnet, mens en annen del av sinnet husker det. Det er typisk for slike tilstander, er at vi løper bort fra mennesker og situasjoner som minner oss om at vi har vært umoralske eller slemme. Den fornektende delen kan da være hyggelig og oppmerksom mens den delen som husker oppførselen er i elendig forfatning… den kan være sur og grinete og oppføre seg som en bølle mot andre mennesker. Den hyggelige delen av mennesket det gjelder kan være helt eller delvis i fornektelse av hva den andre delen av sinnet gjør.

Slike tilstander er litt av en utfordring for omgivelsene til de personene det gjelder. Jeg kan bare anbefale alle å være ærlig med følelsene sine, for om man har tendenser til å være voldelig eller vemmelig med andre, ja da har man et problem! Alle mennesker trenger å være ærlige med seg selv. Selvfornektelse, slik som beskrevet her, behøver ikke å være absolutt. Det kan hende man faktisk husker hendelsen man ikke vil huske… man prøver bare å glemme den hele tiden. Det fører til et stadig større indre press som i tillegg til humørsvingninger, kan gi fysiske smerter og/eller depresjoner.

En dame i slutten av 30-årene, la oss kalle henne Mari, kom til meg fortalte at hun strevde med depressive tanker. Hun var aldri fornøyd med seg selv og ville ofte bare krype sammen og sove. Hun klaget over hoftesmerter som kom og gikk og som ble særlig ille når hun var sammen med venner. Samtidig var hun utadvendt og reiste mye. Hun sa om seg selv: Når jeg er ute og reiser er jeg glad og treffer mange nye, spennende mennesker. Da blir jeg sett for den jeg er.  Men etter en reise når hun kom hjem og skulle begynne på hverdagen følte hun at livet ble enda tyngre. Hun fikk ofte opp et indre bilde av noen som lå i fosterstilling og lurte på om det var henne selv. Hun sier ut i luften mens jeg intervjuer henne: « Jeg skulle ønske jeg ikke var meg selv». Slike utsagn som kommer mellom linjene eller som et hjertesukk, er ofte døråpnere. De ubevisste tankene er ganske så åpenbare når vi begynner å observere livet. Hvem ville du ha vært, da? Spurte jeg. Hun så på meg og jeg så at hun med ett var langt borte. Hun hadde fått opp minnet.

Hun la seg ned og vendte seg fra meg og begynte å hulke høyt og sa: «Det er jeg som er slem. Det var hun som var god og snill.» Jeg lot henne gråte til det stilnet. Så snudde hun seg og begynte å fortelle om barndommen. Mari var enebarn. Familien var velstående og Mari fikk stort sett det hun pekte på. Hun var selvstendig og var ofte alene hjemme. Moren var forretningskvinne og faren reiste mye. Det hendte de var borte begge to og da bodde Mari hos en kusine. Hun stoppet litt før hun fortsatte om klassen hun hadde gått i på barneskolen. Hun husker det var i 5. klasse… Det var det en jente, Alice, som kom fra en familie med 4 barn. De hadde gård med sauer, kyr og en hest. Alice måtte hjelpe til hjemme og det hendte at hun kom litt seint fordi hun hadde småsøsken hun hjalp til barnehagen før hun kom på skolen. Hun var en stille jente som alltid gjorde skolearbeidet. En gang var klassen på besøk hos Alices families gård. Da fikk klassekameratene se en annen Alice. En Alice som var vant til dyr og som visste alt om gården og som elegant svingte seg opp på hesten.

Mari gråt stille. «Det var slik at alle hørte på meg når jeg gjorde ting de andre ikke turte… Jeg var så lei av den jenta, hun var alltid så prektig!»   Sinnet stiger opp i henne og så husker hun at hun er her for å erkjenne følelsene sine slik at hun kan sette seg fri fra det som gjør henne deprimert…

Så hun erkjenner alle følelser som kommer opp. Så innser hun at det var det ikke sår over hva noen hadde gjort mot henne… det var noe hun selv hadde gjort mot Alice. Hun måtte innrømme at hun var den som mobbet og fikk de andre med seg. Så stopper hun og det blir stille igjen… Idet hun erkjente det, forsto hun at det var grunnen til at hun var deprimert. Hun innså at i alle årene siden hadde hun forsøkt å flykte fra seg selv.  «Når jeg er ute og reiser, legger jeg liksom problemet igjen hjemme», sa hun.» Jeg gjør det samme som mamma og pappa gjorde. De reiste og møtte nye mennesker som ikke visste hvordan de hadde det hjemme… Hjemme var vi ensomme alle tre. Mamma var alltid opptatt med å snakke i telefonen med noen hun kunne betro seg til. Når pappa var hjemme og vi var familie, hadde vi liksom ikke noe å snakke om.  Jeg var ikke flink til å fortelle noe når jeg tenker meg om… jeg rømte heller inn i en bok eller TV-serie.» 

Erkjennelsen ble en døråpner for Mari. Hun innså at det var fordi hun ikke var ærlig hverken mot seg selv eller klassekameratene at hun hadde behov for å rakke ned på Alice. Etter hvert som hun erkjente følelser som kom fram i henne, så hun hvordan ensomheten og følelsen av å være tilsidesatt fikk henne til å finne på historier for å dekke over hvordan hun virkelig hadde det.

Det ble stille en lang stund. Plutselig utbrøt hun: «Jeg har ikke levd livet mitt!» Hva mener du? spurte jeg. Jeg har ikke gjort det jeg har hatt lyst å gjøre for min egen del fordi jeg løy slik at jeg måtte oppfylle et bilde av meg selv som ikke er sant.  Jeg måtte passe inn i alle de andres oppfatning av meg.»

En flom av ord og tårer fosset ut av Mari den dagen. Da hun var tom, var hun fysisk helt utkjørt, men lykkelig. Hun fikk lang tid for seg selv etter veiledningen. Hun ba om papir og penn fordi hun ville skrive ned de tingene som kom til henne. Hun ønsket å gjøre nye bestemmelser for livet sitt og hun ville skrive dem ned.  En av de tingene hun bestemte seg for, var å skrive dagbok. «Jeg vet at det vil hjelpe meg med å bli ærlig mot meg selv», sa hun.

«Dette er den viktigste dagen i livet mitt», sa hun da hun gikk. Det har vært tøft, men nå vet jeg at jeg kan nøste i hver eneste tråd og jeg skal tørre å stå ansikt til ansikt med meg selv. Dette er det deiligste jeg har gjort noen gang. Jeg er ikke redd for noe når jeg ser at jeg har greid å komme meg gjennom dette».

  Inger Susæg